Knut Smistad

Kommentarer | Skriv kommentar

Ikke som planlagt

Bloggen knutsmistad.no tar nå en pause.

Dette skyldes ikke innsig av vomtung skrei med lukkemuskelen i ulage, men derimot at Bladet Nordlys og jeg ser på muligheten for et lite hefte/bok til jul. For å avklare dette må jeg i tiden fremover intervjue en del spennende mennesker og da klarer jeg ikke samtidig å holde oppe trykket på bloggen.

Vel, vi får se hva som skjer. Ting går jo ikke bestandig som planlagt.

Dette får meg til å tenke på en av min avdøde fars yndlingshistorier fra gamle Narvik da ikke alle familiene hadde like god råd.

Under en konfirmasjon i gate 2 sendte faren de seks andre ungene i familien på loftet for å spare på maten. Men etter en tid ser faren at det kommer flere gjester enn beregnet og at maten forsvinner i et urovekkende tempo.

Da kona bærer inn de to absolutt siste smørbrødfatene går faren ut i gangen og roper opp mot loftet:

– Bare kom ned og spis, onga, det går så tel helvete likevel.

Med dette ønsker jeg alle en så god helg som mulig.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Bandidos

Dere har hørt om redaktøren i Trangviksposten som ikke fant et bilde av Dronning Victoria og i stedet brukte et bilde av en mann i dykkerdrakt. Slik også med meg. Jeg fant ikke noe bilde av en jordrotte og bruker derfor et av søskenbarnet Fredrico, en albino fra Forsøksgården på Holt i Tromsø. Håper det er ok.

Saken er at det er oppdaget vånd, altså små jordrotter, flere steder i kongeriket. Siden skriket om erstatning og bekjempelse allerede runger mellom fjellene minner jeg om min telefonsamtale med Osvald Iversen på 90-tallet.

«Hallo Nordlys! Æ e’ en stakkars gårdbruker på Sør-Senja som e’ blitt overfalt av våjnn. Du veit ei slags jordrotte som græv holl i marka. Æ tenkte at du…

… korsen det skrives?!...

det må no vel du vite som e’ journalist.

(Pause…)

– Madammen si det skrives «vånd», men æ synes det e’ så mykje av dæm at du må skrive det med «W».

Det begynte da æ oppdaga en seks, sju holl inn mot husmuren. Æ tenkte som sagt at du kanskje ville høre korsen æ gikk fræm før å bli kvitt dæm….du vil det ja, ja, det va det æ tenkte.

Først va’ det gass. Æ rygga bilen inn mot muren og la slange fra eksosrøret ned i nærmaste holl. Æ lot motoren gå tel det kom opp dieselrøyk fra alle hollan og da regna æ med at alt liv var slokna.Så kjørte æ bilen i garasjen og gikk inn på kjøkkenet før å ta en kopp kaffe..

Den første æ traff der va katta. Ho va i gang med å gnage sæ gjønna kjøkkendøra. Kan skjønne det. Huset va’ så fullt av røyk og eksos at katta va trekvart dau og alle potteplantan va’ punktert og låg i vinduskarmen lekså en tareskog på fjæra sjø.

– Korsen eksosen va kommet ijnn i huset?  Æ like ikkje å svare på det, men æ la altså ikkje plast som diffusjonspærre i sokkelen da vi bygde i 1958. Huset er bra nok det, men altså litt utætt der nede. Det kan man jo bli nån kvær med åran.Men nede i hollan hos smådjævlan gikk livet sin vante gang.

Ja, ska det være på den måten si æ, og så henta æ dunken med silosyra, du veit sånn maursyra. Det e kar som plukke ut fortejnnern på faenskapet, tenkte æ, og slo et par liter ned i kvært holl, ublajnna!

Men førpijnna om han tok hatten og førsvant.

Det neste æ kjørte ned tel karen va’ nåkka gammel bunnsmorning fra sist æ flidde sjarken. – Her får du kamfer, ropte æ ned i hollet.

Ja, da blei han småbisk! Men det gikk ut over madammen. Ho hadde satt nåkka planta langs muren. Grønne fine, bla og en førti, femti cent høg stengel. Men plutselig ser ho bare korsen plantan blei kortar og kortar og tel slutt va det så vidt dem vistes! Kæm du trur som lå på rygg nede i det underjordiske og hadde sæ et kjempemåltid?

Då fikk æ frie hender. – Om så bensin? spurte æ?

- Om så bensin! Svarte ho.

Greit sa æ, og ausa litersvis i hollan. Og da bensinlukta ijnne på stua va så grov at hadde æ tejnt ei fyrstikk så hadde det bare vært: «God dag Vårherre, her kjæm æ og kor du har det?» … ja, da peisa æ enda meir bensin ned i hollan – og tente på.

Du milde Moses og alle hans sønner, der fikk æ heile ildfrøsen over nasen. Du høre det Smistad, at den dag i dag kjenne æ bare lukta av svidde næshår uansett ka madammen har i steikåmen!

Men i hållan va det ingen ting som sto på.

Da gikk æ over tel naboen, han Olav Ryvoll, og lånte det elektriske gjerdet hannes. Du kan si at mi tålmodigheit var oppbrukt. Æ la en potet på marka attme kvært holl. Stakk så ei strømledning gjønna kvær potet, plukka bort isolasjonen og lot enden på ledninga stekke ut i lause lufta uten kontakt med jord. Tanken va at når våjnn’n kom opp før å gomle på poteten ville han komme an i ledninga og da va det farvel og hils tel alle kjente.

Alt så bra ut. En potet ved kvært holl og så mye strøm i ledningen at det lynte i ett strekk over heile marka.

Ja, det har æ glemt. Vi har en leietakar i huset. Ho Annie Moholt ijnnanna Salangen. Ho husere ilage med kattemonsen sin, han «Speedy». Og det var han som kom tuslandes over marka mens æ låg dær og beundra strømgreian mine. Trur så han «Speedy» at æ ville leke litt med han, sånn som æ bruke, og der hoppe han pinade fram og bit i en ledningsende.

Ka du trur! Han spratt en meter rett opp i lufta med hår og pels til alle kainta, så syle han inn i kjellervinduet der han rape nedover glaset med klørn ute før han havne på rygg i ruinan av madammens blomsterbed. Der låg han avsvimt ei kort stund, men så grov han sæ på føten og førsvant med mollfokket som et kjølvann ætte sæ. Og borte blei han.

Ho Annie stakkars, ho sto jo dær då han «Speedy» fikk steikingen, va på gråten så vi måtte på leiting alle majnn.

Etter et par tima fant vi han «Speedy» i toppen på ei bjørk. Han satt og såg over mot Dyrøya og vurderte kanske utfløtting og et roligere liv. Han va fri før værhår og heile pelsen va småkrøllat, akkurat som han hadde tatt permanent, men han va ikkje dau. Korsen det gikk med de «underjordiske»? Ja, du spør! Dæm va like heil.

Det siste æ prøvde va å stekke kvesta fra blomstrende hegg ned i hållan. Og då forsvant dæm! Men akkurat da æ hadde begynt å gni mæ i nevvan va dæm telbakers igjen.Så no overgjer æ mæ. Æ har nettopp vært ute på marka og vefta med det kvite flagget.

Men hadde du fått han Arnulf Eilertsen tel å tegne, så hadde æ i alle fall oppnådd nåkka. Ja, farvel.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Et festtelegram

Sist lørdag feiret Terje Bakkejord, Narvik-Nors gamle tanksenter, sin nittiårsdag omgitt av venner og familie. Mitt bidrag til dagen var løsningen på et over seksti år gammelt mysterium.

Historien starter på Narvik stadion en pinsedag tidlig på 50-tallet. Det var som det brukte være under pinseturneringen i fotball. Regn og snø i luften, halve banen dekket av søledammer og en vasstrukken fotball med snøring som veide i underkant av 6 kilo.

Men hvem brydde seg? Etter åtte måneders pause var fotballsesongen endelig i gang og Narvik-Nor spilte mot Bodø-Glimt. Kunne det bli bedre?!

Mitt ideal, Terje Bakkejord, var en fryktet centerløper på Nor. Han løp hundremeteren ned mot 10 blank og kom du i veien var fotballsesongen din over. Terje var spesialist på løpeballer som han sprang opp og dundret i mål fra alle mulige og umulige vinkler. Skuddstyrken hans måtte du til Luftforsvaret for å finne maken til.

Året før hadde en Bodø-Glimt-spiller med katastrofal dårlig vurderingsevne tatt et innlegg fra Terje på hodet, eller på «pajnna» som vi sier i Narvik. Han gikk rett ned i stabilt sideleie og da de omsider fikk karen på bena lå det venstre øyet helt inne mot neserota.

Resten av omgangen sto han bare og så opp i luften og etter kampen måtte han ha hjelp til dusjing og påkledning.

Men det var ikke dette som var mitt ærend i dag. Terjes skuddstyrke er velkjent i Narvik og ingen nyhet.

F-16 et av Luftforsvarets mer vellykkete forsøk på å kopiere Narvik-Nors Terje Bakkejord.

Så endelig tilbake til kampen mellom Narvik-Nor og Bodø-Glimt denne pinsedagen, jeg tror det var i 1952.

Tidlig i andre omgang fikk Terje Bakkejord et strøkent innlegg fra «Bømma» som han på vanlig måte flikket videre mot mål og koblet inn turboen. For en fart og for en kraft!

«Som en kokførbajnna vannbøffel», som han sa han fra Bjørkåsen som gjestet Narvik stadion med fotballaget til Ballangen.

Og tredve, førti meter fra mål lot Terje Bakkejord skuddfoten henge litt i løse luften til oppladning før han klinket til den søkkvåte 5-ballen. Selv narvikfolk somkjente skuddene ble målløs da de så ballen suse inn som et prosjektil helt oppe i vinkelen, så tvers gjennom nettet før den fortsatte videre i en bane mot Veggfjellet.

Siden har ingen sett ballen. Før i går! For da kunne Avisen Fremover melde at en skråningsværing ute på Klakken hadde fått fotballen, og en bit av nettet, på sniken sin – to sjømil fra land og på 400 meters dyp.

Dette var i grunnen det hele. Jeg ønsker jubilanten og festlyden alt godt.

Vennlig hilsen,

Knut Smistad

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Drekk brunt og pesse blankt...

Hver gang det er snakk om helse tenker jeg på «Bestefar», en av de glade guttene i Tromsø. Ofte tørst, meget tørst og med en stemme som var preget av kamp mot kuling og sjødrefs på de store banker.

For en del år siden sto jeg på toalettet på Rorbua da «Bestefar» kom inn.

Etter overstrømmende hilsener til oss omkring slo han frakkeskjøtene til side, fant fram til seg selv og slapp løs en turbinstråle av gammel tørst mot urinalens matte stålvegg.

Det var mens han sto der og betraktet sin egen stråle at han kom med følgende betraktning: «Drekk brunt og pesse blankt. Her e’ ailt i orden!»

På bildet:Elsa Simonsen på vei inn for å sjekket EKG i 1995 på Kvinneklinikken. Foto: Bjørn V. Sandness

Jeg husker da jeg selv var innkalt til den første helseundersøkelsen på «St.Elisabeth», Tromsøs egen kvinneklinikk og fødestue. Det var dit nervøse tromsøgutterankom med fødselstunge tromsøjenter med fostervannet like rundt hjørnet bare for å bli stoppet i døra og sendt ned trappa av myndige katolske nonner.

Da jeg åpnet døra var korridoren fyllt av tromsøværinger i alle varianter. De skulle veies og måles, tappes for blod og få målt blodtrykk og hjerteaktivitet.

En litt lubben eiendomsmegler ber meg om hjelp. For å få registrert lavest mulig vekt har han lagt lommebok og skillemynt igjen i bilen, og nå mangler han tjue kroner til egenandelen. Dette er ikke første gangen den gutten tar grep i forhold til egen vekt.

Da kona meldte han på et Grete Roede-kurs kom han til første kontrollveiing med to kilo stein i lomma. For å ha litt og gå på, som han sa.

Jeg ble sittende ved siden av en utflytta narvikværing som nettopp var blitt stukket av «en jævla tjyvsvenske fra den nordsvenske jungelen». Men det var også andre ting som opptok han.

– Måtte du også lyge litt før å få det dær jævla spørreskjemaet til å gå i null?

– Lyge…..?– Ja, det dær med kor mange sigaretta før dagen. Æ kutta litt dær, fyllte heller på med mye godt humør i rubrikken «sinnets helse». Glad og optimistisk hele året skreiv æ dær.

Så blir han sittende taus. Sannsynligvis i dialog med sin egen samvittighet.

– Jeg måler blodtrykket ditt tre ganger etter hverandre. Du må ikke snakke mens målingen pågår. Greit!!

Hun er ung, søt og meget bestemt.

Hun har sett blokken og pennen så hun la til: «Skal du skrive noe bør du få med at det stort sett bare er mannfolk som har problem med å holde kjeft»

Jeg tenker at ute i den store verden går det nå en troskyldig, stakkars ung mann som ikke aner at skjebnen har bestemt at det er hun som skal bestemme for han resten av livet. Men det tør jeg ikke si. Allerede nå holder trykkslangen høyre overarm i et jerngrep. Bare en gang tidligere har jeg kjent noe lignende. Det var i en finsk grensebutikk da jeg la hånden på en pakke koteletter som også var ønsket av en firebarnsmor fra Gryllefjord.

Det satt også vanlige pasienter i korridoren og ventet på en lege. Etter sjekk av blodtrykket satte jeg meg ned ved siden av en mor med et lite barn på fanget.

Skal hun også inn? spør jeg høflig, bare sånn for ikke å bølle køen.

– Det er ingen hun!! Det er en han! Ser du ikke det, sier moren lett bebreidende, før hun legger til: – han har jo like mye hår som deg. Og det hadde han. Det var det verste av alt.

Nest siste undersøkelse foregikk på et av de gamle badene på kvinneklinikken.

Det var der vordende mødre fikk klyster for å få fart på veene.

Ikke bare fødende, men alle som har fått litervis med såpevann pumpet opp der bak har fått et minne for livet.

Da er hun der igjen, den søte og bestemte.

– Denne undersøkelsen er en forenklet EKG, sier hun og fester en turkis plastklemme på hvert håndledd og en elektrode midt i det narvikværingen uten på gangen ville kalt «pajnna».

 – Betyr det at du bare sjekker om hjertet slår? Spør jeg. Jeg syntes selv den ikke var så verst, men hun bare fortsetter:

 – Det betyr at resultatet blir brukt til forskning, og det er heller ikke her lov til å snakke under undersøkelsen!

Grei beskjed. Mens jeg sitter der og ser i taket må jeg tenke på hvordan dette med klyster var arrangert på det gamle Regionsykehuset på Strandvegen. I alle fall da jeg lå der for å bli kvitt en «tvilling» nederst i ryggen.

Sykehuset hadde da hatt besøk av konsulenter som hadde plassert toalettene i etasjen over badene der klysterene ble satt. Var heisen oppe i etasjene, og det var den ofte, var det bare trappa igjen.

Det var mye rart å se når folk som var skvulpende fulle av sju liter såpevann kom ut fra badet og ikke fant heisen.

Jeg så selv en godt voksen fiskeskipper fra Senja trippe opp trappa på tåneglene. Et minne for livet, det også.

Den siste som undersøkte meg var faktisk en lege. Han sludret henrykt om overnatting i bratte fjellvegger og padleturer mellom våryr sild og beitende spekkhoggere mens han saumfor hjertet mitt på jakt etter klaffefeil og rester av gammel kjærlighet.

– Her ser alt ut til å være i orden, sa han til slutt.

Akkurat som å høre «Bestefar»!

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Et par rettelser

Da jeg skrev om han fargeblinde som jobbet på en fargehandel i Honningsvåg startet jeg med et kjekt lite sitat:

«Optimisten ser grønt lys overalt, mens pessimisten bare ser røde stopplys. Den virkelig kloke er fargeblind!» Dette sa Albert Schweitzer og IKKE Albert Einstein, som jeg skrev.

Denne sleiven kan komme av min nesegruse beundring for Albert Einstein og alle de andre glupingene som har skikkelig balletak på x og y.

Jeg tror det begynte på realskolen i Narvik. I en av de første matematikktimene ble jeg kalt opp til tavla av adjunkt Johnsen. Vi kalte han bare «Humphrey Bogart» siden han lignet på helten i «Afrikadronningen» og snakket uten å bevege overleppa.

– Knut, hva blir x pluss x,spurte han forventningsfullt og med krittet klart mot tavla.

– Jeg er ikke sikker, men kanskje en stor X, svarte jeg.

Den dag i dag ser jeg fortvilelsen i ansiktet på «Humphrey Bogart» da han dunket hodet inn i tavla - to ganger. 

– Gå og sett deg, sa han trett – vi to skal få det artig sammen. Og det fikk vi.

Nå til Tromsø

Dere husker at jeg fikk tilbud om sports-BH’er på min facebookside. Alle verdens humorister kom da ned fra trærne med muntre kommentarer. En av dem brakte «cupen» inn i diskusjonen. Brukte jeg AAA eller EEE med stålbøyle?

En fra Sørøya ba oss slutte med tøvet, for nå skjønte han ingen ting, sa han, for cupen ble spilt om høsten, såpass visste han også!

Nåvel, alt dette preket om størrelse, form og andre spissfindigheter vedrørende BH’er brakte fram en av Hjalmar «Hjallis» Andersens gamle historier.

Jeg tar den helt til slutt enda jeg vet at sosionomene og «andeføttene» vil slåss om å få skjære min tunge ut og stoppe blodet med glødende jern.

Men først et par ord om sola.

To måneder har den vært borte. Men nå er den tilbake.

Gradvis i starten, akkurat som da den forsvant i november.

Men nå henger den på sørhimmelen som et rødgult løfte om solvarme sørvegger, skiturer på silkeføre og kanskje den sommeren vi alle drømmer om.

Men soldagen er også en påminnelse om alt det andre vi har å være takknemlig for. Menneskene vi har rundt oss hele året og som ikke forsvinner to måneder i året slik sola kan tillate seg.

Hvordan markerer vi så soldagen i Nord-Norge.

Dessverre helt uten plan og styring som så mye annet. Personlig liker jeg skikken på landet der de går ut på tunet og vender seg mot sola hvoretter de tar av seg lua og bukker dypt tre ganger.

En gang på 80-tallet hadde jeg en samtale om dette med Erling W. Nilsen, Tromsøs svar på Orakelet i Delfi. Han var vennligheten selv, som han brukte være mot innflyttere med ærlig vilje til å innpasse seg.

Kong Karl Johan hadde fødselsdag rundt soldagen i Tromsø så her feiret vi både kongens og solas dag. Kong Karl Johan var meget begeistret for oss tromsøværinger. Den neste kongen i rekken var født i august så han måtte klare seg uten vår oppmerksomhet. Men så kom Oscar 2! Han var født på soldagen og det satte fart i feiringen i Tromsø. Stil, eleganse og soiréer ble nøkkelord. På skolene fikk elevene varm sjokolade og hveteboller. Deretter ble de sendt hjem. Dette var skikken til lektorer og rektorer fraNarvik og Harstad invaderte våre skoler og gjorde slutt på dette glimt av kultur.

Så langt bibliotekar på Lærerskolen Erling W. Nilsen

Jeg lovet å avslutte med en historie fra Hjalmar «Hjallis» Andersens munn. Denne ble fortalt på direkten under et show i Store Studio tidlig på 60-tallet og markerte starten på en litt mer løssluppen humor i NRK.

Altså;

«En kvinne som led av ulykkelig kjærlighet orket ikke å leve lenger og ville gjøre slutt på sine lidelser ved å skyte seg selv i hjertet.

Men da hun var usikker på hjertets nøyaktige plassering i kroppen oppsøkte hun sin faste lege for veiledning.

– Hjertet ligger tre tommer under venstre bryst, svarte legen.

Kvinnen takket for svaret hvoretter hun gikk rett hjem og skjøt seg i venstre kne.

Ha en så koselig helg som mulig, alle sammen.

Skriv kommentar