Knut Smistad

Tilbake til forsiden
Kommentarer | Skriv kommentar

Bandidos

Dere har hørt om redaktøren i Trangviksposten som ikke fant et bilde av Dronning Victoria og i stedet brukte et bilde av en mann i dykkerdrakt. Slik også med meg. Jeg fant ikke noe bilde av en jordrotte og bruker derfor et av søskenbarnet Fredrico, en albino fra Forsøksgården på Holt i Tromsø. Håper det er ok.

Saken er at det er oppdaget vånd, altså små jordrotter, flere steder i kongeriket. Siden skriket om erstatning og bekjempelse allerede runger mellom fjellene minner jeg om min telefonsamtale med Osvald Iversen på 90-tallet.

«Hallo Nordlys! Æ e’ en stakkars gårdbruker på Sør-Senja som e’ blitt overfalt av våjnn. Du veit ei slags jordrotte som græv holl i marka. Æ tenkte at du…

… korsen det skrives?!...

det må no vel du vite som e’ journalist.

(Pause…)

– Madammen si det skrives «vånd», men æ synes det e’ så mykje av dæm at du må skrive det med «W».

Det begynte da æ oppdaga en seks, sju holl inn mot husmuren. Æ tenkte som sagt at du kanskje ville høre korsen æ gikk fræm før å bli kvitt dæm….du vil det ja, ja, det va det æ tenkte.

Først va’ det gass. Æ rygga bilen inn mot muren og la slange fra eksosrøret ned i nærmaste holl. Æ lot motoren gå tel det kom opp dieselrøyk fra alle hollan og da regna æ med at alt liv var slokna.Så kjørte æ bilen i garasjen og gikk inn på kjøkkenet før å ta en kopp kaffe..

Den første æ traff der va katta. Ho va i gang med å gnage sæ gjønna kjøkkendøra. Kan skjønne det. Huset va’ så fullt av røyk og eksos at katta va trekvart dau og alle potteplantan va’ punktert og låg i vinduskarmen lekså en tareskog på fjæra sjø.

– Korsen eksosen va kommet ijnn i huset?  Æ like ikkje å svare på det, men æ la altså ikkje plast som diffusjonspærre i sokkelen da vi bygde i 1958. Huset er bra nok det, men altså litt utætt der nede. Det kan man jo bli nån kvær med åran.Men nede i hollan hos smådjævlan gikk livet sin vante gang.

Ja, ska det være på den måten si æ, og så henta æ dunken med silosyra, du veit sånn maursyra. Det e kar som plukke ut fortejnnern på faenskapet, tenkte æ, og slo et par liter ned i kvært holl, ublajnna!

Men førpijnna om han tok hatten og førsvant.

Det neste æ kjørte ned tel karen va’ nåkka gammel bunnsmorning fra sist æ flidde sjarken. – Her får du kamfer, ropte æ ned i hollet.

Ja, da blei han småbisk! Men det gikk ut over madammen. Ho hadde satt nåkka planta langs muren. Grønne fine, bla og en førti, femti cent høg stengel. Men plutselig ser ho bare korsen plantan blei kortar og kortar og tel slutt va det så vidt dem vistes! Kæm du trur som lå på rygg nede i det underjordiske og hadde sæ et kjempemåltid?

Då fikk æ frie hender. – Om så bensin? spurte æ?

- Om så bensin! Svarte ho.

Greit sa æ, og ausa litersvis i hollan. Og da bensinlukta ijnne på stua va så grov at hadde æ tejnt ei fyrstikk så hadde det bare vært: «God dag Vårherre, her kjæm æ og kor du har det?» … ja, da peisa æ enda meir bensin ned i hollan – og tente på.

Du milde Moses og alle hans sønner, der fikk æ heile ildfrøsen over nasen. Du høre det Smistad, at den dag i dag kjenne æ bare lukta av svidde næshår uansett ka madammen har i steikåmen!

Men i hållan va det ingen ting som sto på.

Da gikk æ over tel naboen, han Olav Ryvoll, og lånte det elektriske gjerdet hannes. Du kan si at mi tålmodigheit var oppbrukt. Æ la en potet på marka attme kvært holl. Stakk så ei strømledning gjønna kvær potet, plukka bort isolasjonen og lot enden på ledninga stekke ut i lause lufta uten kontakt med jord. Tanken va at når våjnn’n kom opp før å gomle på poteten ville han komme an i ledninga og da va det farvel og hils tel alle kjente.

Alt så bra ut. En potet ved kvært holl og så mye strøm i ledningen at det lynte i ett strekk over heile marka.

Ja, det har æ glemt. Vi har en leietakar i huset. Ho Annie Moholt ijnnanna Salangen. Ho husere ilage med kattemonsen sin, han «Speedy». Og det var han som kom tuslandes over marka mens æ låg dær og beundra strømgreian mine. Trur så han «Speedy» at æ ville leke litt med han, sånn som æ bruke, og der hoppe han pinade fram og bit i en ledningsende.

Ka du trur! Han spratt en meter rett opp i lufta med hår og pels til alle kainta, så syle han inn i kjellervinduet der han rape nedover glaset med klørn ute før han havne på rygg i ruinan av madammens blomsterbed. Der låg han avsvimt ei kort stund, men så grov han sæ på føten og førsvant med mollfokket som et kjølvann ætte sæ. Og borte blei han.

Ho Annie stakkars, ho sto jo dær då han «Speedy» fikk steikingen, va på gråten så vi måtte på leiting alle majnn.

Etter et par tima fant vi han «Speedy» i toppen på ei bjørk. Han satt og såg over mot Dyrøya og vurderte kanske utfløtting og et roligere liv. Han va fri før værhår og heile pelsen va småkrøllat, akkurat som han hadde tatt permanent, men han va ikkje dau. Korsen det gikk med de «underjordiske»? Ja, du spør! Dæm va like heil.

Det siste æ prøvde va å stekke kvesta fra blomstrende hegg ned i hållan. Og då forsvant dæm! Men akkurat da æ hadde begynt å gni mæ i nevvan va dæm telbakers igjen.Så no overgjer æ mæ. Æ har nettopp vært ute på marka og vefta med det kvite flagget.

Men hadde du fått han Arnulf Eilertsen tel å tegne, så hadde æ i alle fall oppnådd nåkka. Ja, farvel.


comments powered by Disqus