Knut Smistad

Tilbake til forsiden
Kommentarer | Skriv kommentar

Drekk brunt og pesse blankt...

Hver gang det er snakk om helse tenker jeg på «Bestefar», en av de glade guttene i Tromsø. Ofte tørst, meget tørst og med en stemme som var preget av kamp mot kuling og sjødrefs på de store banker.

For en del år siden sto jeg på toalettet på Rorbua da «Bestefar» kom inn.

Etter overstrømmende hilsener til oss omkring slo han frakkeskjøtene til side, fant fram til seg selv og slapp løs en turbinstråle av gammel tørst mot urinalens matte stålvegg.

Det var mens han sto der og betraktet sin egen stråle at han kom med følgende betraktning: «Drekk brunt og pesse blankt. Her e’ ailt i orden!»

På bildet:Elsa Simonsen på vei inn for å sjekket EKG i 1995 på Kvinneklinikken. Foto: Bjørn V. Sandness

Jeg husker da jeg selv var innkalt til den første helseundersøkelsen på «St.Elisabeth», Tromsøs egen kvinneklinikk og fødestue. Det var dit nervøse tromsøgutterankom med fødselstunge tromsøjenter med fostervannet like rundt hjørnet bare for å bli stoppet i døra og sendt ned trappa av myndige katolske nonner.

Da jeg åpnet døra var korridoren fyllt av tromsøværinger i alle varianter. De skulle veies og måles, tappes for blod og få målt blodtrykk og hjerteaktivitet.

En litt lubben eiendomsmegler ber meg om hjelp. For å få registrert lavest mulig vekt har han lagt lommebok og skillemynt igjen i bilen, og nå mangler han tjue kroner til egenandelen. Dette er ikke første gangen den gutten tar grep i forhold til egen vekt.

Da kona meldte han på et Grete Roede-kurs kom han til første kontrollveiing med to kilo stein i lomma. For å ha litt og gå på, som han sa.

Jeg ble sittende ved siden av en utflytta narvikværing som nettopp var blitt stukket av «en jævla tjyvsvenske fra den nordsvenske jungelen». Men det var også andre ting som opptok han.

– Måtte du også lyge litt før å få det dær jævla spørreskjemaet til å gå i null?

– Lyge…..?– Ja, det dær med kor mange sigaretta før dagen. Æ kutta litt dær, fyllte heller på med mye godt humør i rubrikken «sinnets helse». Glad og optimistisk hele året skreiv æ dær.

Så blir han sittende taus. Sannsynligvis i dialog med sin egen samvittighet.

– Jeg måler blodtrykket ditt tre ganger etter hverandre. Du må ikke snakke mens målingen pågår. Greit!!

Hun er ung, søt og meget bestemt.

Hun har sett blokken og pennen så hun la til: «Skal du skrive noe bør du få med at det stort sett bare er mannfolk som har problem med å holde kjeft»

Jeg tenker at ute i den store verden går det nå en troskyldig, stakkars ung mann som ikke aner at skjebnen har bestemt at det er hun som skal bestemme for han resten av livet. Men det tør jeg ikke si. Allerede nå holder trykkslangen høyre overarm i et jerngrep. Bare en gang tidligere har jeg kjent noe lignende. Det var i en finsk grensebutikk da jeg la hånden på en pakke koteletter som også var ønsket av en firebarnsmor fra Gryllefjord.

Det satt også vanlige pasienter i korridoren og ventet på en lege. Etter sjekk av blodtrykket satte jeg meg ned ved siden av en mor med et lite barn på fanget.

Skal hun også inn? spør jeg høflig, bare sånn for ikke å bølle køen.

– Det er ingen hun!! Det er en han! Ser du ikke det, sier moren lett bebreidende, før hun legger til: – han har jo like mye hår som deg. Og det hadde han. Det var det verste av alt.

Nest siste undersøkelse foregikk på et av de gamle badene på kvinneklinikken.

Det var der vordende mødre fikk klyster for å få fart på veene.

Ikke bare fødende, men alle som har fått litervis med såpevann pumpet opp der bak har fått et minne for livet.

Da er hun der igjen, den søte og bestemte.

– Denne undersøkelsen er en forenklet EKG, sier hun og fester en turkis plastklemme på hvert håndledd og en elektrode midt i det narvikværingen uten på gangen ville kalt «pajnna».

 – Betyr det at du bare sjekker om hjertet slår? Spør jeg. Jeg syntes selv den ikke var så verst, men hun bare fortsetter:

 – Det betyr at resultatet blir brukt til forskning, og det er heller ikke her lov til å snakke under undersøkelsen!

Grei beskjed. Mens jeg sitter der og ser i taket må jeg tenke på hvordan dette med klyster var arrangert på det gamle Regionsykehuset på Strandvegen. I alle fall da jeg lå der for å bli kvitt en «tvilling» nederst i ryggen.

Sykehuset hadde da hatt besøk av konsulenter som hadde plassert toalettene i etasjen over badene der klysterene ble satt. Var heisen oppe i etasjene, og det var den ofte, var det bare trappa igjen.

Det var mye rart å se når folk som var skvulpende fulle av sju liter såpevann kom ut fra badet og ikke fant heisen.

Jeg så selv en godt voksen fiskeskipper fra Senja trippe opp trappa på tåneglene. Et minne for livet, det også.

Den siste som undersøkte meg var faktisk en lege. Han sludret henrykt om overnatting i bratte fjellvegger og padleturer mellom våryr sild og beitende spekkhoggere mens han saumfor hjertet mitt på jakt etter klaffefeil og rester av gammel kjærlighet.

– Her ser alt ut til å være i orden, sa han til slutt.

Akkurat som å høre «Bestefar»!


comments powered by Disqus