Knut Smistad

Kommentarer | Skriv kommentar

Fargeblind

Fargeblind…?

La meg starte med et sitat fra Albert Schweitzer. Dere vet han glupingen som fikset dette med x og y: «Optimisten ser grønne lys over alt. Pessimisten ser bare røde stopplys. En klok person er fargeblind!»

Lek litt med det, hvis dere evner, som Narvik-gutten, «Spinoza» brukte si.

Foto: Karen Marie Berg

Ellers er ikke det å være fargeblind så mye å leke med.

For det første ser du ikke forskjell på rødt, grønt, blått og gult. For ikke å snakke om når du blander fargene!

Da trenger du virkelig verge.

På Finnsnes har Nordlys en alldeles utmerket mann. Han heter Torgeir Bråthen og er fargeblind over alle støvleskaft. Allerede i femårsalderen ble han avskiltet som tyttebærplukker fordi han ikke så forskjell på krøkebær, tyttebær og småstein.

Multebær med sine skiftende fargenyanser har han knapt hatt i hånden.

En gang i sin bankende ungdom ville han «impe» omgivelsene med ny bruktbil. Han valgte en skinnende, knallgul Saab som ble brakt hjem til gården i triumf. Der sto den og lyste opp ute på tunet til Bråthen senior kom hjem til middag:

– Kæm som eie den fæle, grønne Saab’en der ute?

Men det er ikke bare når man skal kjøpe bil, boblejakke eller kjole til kona at man kan kjøre seg opp på et skjær. Problem med rødt og grønt fører raskt til at man velger bort sjøen som levevei. For der ute på blåmyra holder man styr på kursen til andre skip i leia ved å se på lanternene deres. Når rød lanterne markerer babord og grønn styrbord, ja, så vet du også hvilken veg skuta seiler.

Likevel velger noen sjøfarende, av ulike årsaker, å seile med slukte lanterner.

En av min gamle fars illustrerte favoritthistorier var ført i pennen av den gudbenådete svenske tegneren Albert Engstrøm. Tegningen fra 30-tallet viser to søkkvåte, og rimelig beduggete karer, som en mørk kveld er plukket opp fra Stockholms indre havn etter at en stor lastebåt har knust fiskebåten deres til pinneved.

Styrmannen på lastebåten står foran dem på dekket og skjeller dem ut for at de ikke hadde tente lanterner – og det midt på natten!

Da våkner den yngste av de to utskjelte:

«– Hva faen e’ det för schitsnakk. Tende lanterner i indre hamnen!? Er du mörkredd gubbjävel?»

Så tilbake til landjorden. En bekjent av min yngste datter hadde gleden av å vokse opp i Honningsvåg. Gutten er flink med tall, men er også fargeblind så det holder. Men når du er fra Honningsvåg bryr du deg ikke om bagateller som manglende fargesans, og denne karen søkte sommerjobb på en lokal fargehandel uten å røpe at han ikke kunne navngi fargen på lebestiften til kjæresten.

Men jobben fikk han og alt gikk strålende. Stort sett. Jeg møtte han sist jul i et familieselskap der han muntret meg med sine opplevelser som fargeblind ekspeditør blant tusenvis av viltre farger. Men det hadde gått greit, sa han, for kundene kom som regel inn med navn og fargekode når de skal kjøpe maling og lese kunne han. Ellers ønsket folk ofte bare en bekreftelse fra spesialisthold om at fargen de har valgt var genial og røpet god smak.

Da var det bare for han å gjenta fargevalget ut i luften mens kunden hørte på, deretter smile beundrende og nikke samtykkende sånn for seg selv.

Bare to ganger den sommeren lyste varsellampene. Første gangen da han på fritida malte et hus i sentrum. Det var kona i huset som hadde valgt rødfargen. Så kom den ettermiddagen da han midt på sørveggen ble for maling og måtte kjøre ned på fargehandelen der han jobbet for å blande seg ei ny spann med samme rødfarge. Helt greit og ingen problem.

Han så da heller ingen fargenyanse da han gjenopptok malinga på sørveggen.

Men det gjorde en venn av huset som kom forbi. Han ringte eieren som var på fotballtrening med guttongen og ba han komme hjem med politi for å legge malersvennen i jern, for etter den nye rødfargen å dømme hadde gutten inntatt store mengder LSD og kunne være en fare for omgivelsene.

Andre gangen det skar seg ville en kunde overraske kona når hun kom hjem fra besøk hos datteren av tredje ekteskap. Kona hadde mast og mast og nå skulle han endelig male den majestetiske tretrappa opp til andre etasje, og den skulle males grønn.

Vår venn fra Honningsvåg roste kunden på vanlig måte for utsøkt smak og sendte han på dør med tre liter grønnmaling som var blandet frem i kundens påsyn.

Hvordan i all verden kunne vår unge helt vite at kunden var fargeblind han også?!

Ei uke seinere kom kona innom og ba om et møte med mannens fargekonsulent. Hun gjorde det da helt klart, at hadde hun vært sterkere fysisk skulle hun plukket både armer og bein av sommervikaren og deretter blindet han med glødende kull.

Hun ville ikke være vulgær, sa hun, men trappa så ut som om den var malt med innholdet i bleien fra en baby som hadde spist kebab. Bedervet kebab.

Jeg tror det er best jeg stopper her. Ja, før jeg skriver meg enda lenger inn i et hjørne.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Om det praktiske

Ikke alle har praktisk sans. I mange tilfeller fører en slik mangel frem til direkte uheldige episoder. Når jeg, for eksempel, tilbyr min hjelp til familie og venner hender det at de ler høyt og hjertelig, som om jeg var en leken valp uten evne til annet enn å gå i veien. En venn kom en gang med følgende tilføyelse: «– Hjelpe mæ å sette båten på havet?! Takk som spør, men æ ska bruk han i heile sommer og da passe det dårlig å få han lemlesta på land før han flyt.»

Familien er også skeptisk. «– NEI, PAPPA…NEI, skrek min eldste datter da jeg tilbød meg å klinke ned lecafundamentet som bar husets ovn på nakken. Så fikk hun selvfølgelig dårlig samvittighet, den ekte skrekken i stemmen hennes hadde sagt alt, så hun la til med normal stemme: «Nei, helt ærlig pappa det tar vi selv. Det går helt fint. Takk skal du ha.»

En tredje variant er der jeg trues på livet. Da har jeg som regel allerede hjulpet til. En nå avdød venn, Jon Ivarsson, hadde på 60-tallet hytte på Øyjord. «Like ved Likholmen», som han yndet å si. Altså til høyre for fergeleiet når du sto i bilkø og ventet på ferga over til Narvik. Jon hadde kjøpt hytte for å snekre. Han bygde på, han bygde nytt og han bygde om. Jeg var med så godt jeg kunne. En periode var jeg utnevnt til «ansvarshavende for alt av stubbgolv». Det var jeg helt til jeg rotet bort malen og begynte å bruke det siste bordet som mal for neste saging. Bordbitene ble av en eller annen grunn kortere og kortere og til slutt lå halve stubbgolvet på bakken. Et sårt minne som aldri har mistet sin underholdende kraft i vennekretsen. Nok om det.

Den nye pipa på hytta til Jon skulle være utvendig og viktigst av alt; den skulle mures opp av dannete røde teglsteiner. Vågestykket med å føre 500 teglsteiner i åpen båt fra fergekaia og seks hundre langs land bort til hytta skulle være min sjanse til å rehabilitere meg, sa Jon. Vi hadde 3 centimeter fribord (fra ripa og ned til sjøen) da vi snek oss langs svabergene og folk på land veddet om vi ville gå til bunns i løpet av et sekund eller om Gud ville se nåde i oss slik at vi fikk teglsteinene inn i støa nedenfor hytta – uten en dråpe saltvann på lasten. Det siste var viktig, for sjøskvett på teglstein setter hvite saltmerker og skjemmer ut hele pipa. Eieren også.

Mirakelet skjedde og vi gled inn i støa sittende på 500 tørre, røde teglsteiner. Vi må ha veid flere tonn da kjølen skrapte mot sandbunnen i støa så der lå vi trygt. Likevel ble jeg overmannet av lyst til å gi en håndstrekning. Siden jeg satt forut slapp jeg meg ned i støa og dro baugen, mest av gammel vane, et par centimeter lenger opp. Du gode Jesus Kristus! Det lille rykket var nok til at akterenden kom akkurat så lavt at et par liter sjøvann strømmet inn. Det var nok til å forstyrre balansen mellom vekt og oppdrift og Ofotfjorden kom fossende inn. Sekunder senere lå 500 teglsteiner nedsenket i saltvann med Jon Ivarsson sittende på toppen med våt buksebak.

Jeg skjønte på ansiktsuttrykket til Jon at han kom til å drepe meg. Han måtte bare finne noe å slå med. Men da han sto med spaden i neven kom han på at han trengte hjelp til å få teglsteinene opp fra sjøen snarest mulig, så henrettelsen ble midlertidig utsatt.

Men det skjedde flere mirakler den dagen. Til tross for dukkerten i saltvann kom det ikke en eneste saltflekk på teglsteinene! Jon påsto det var den eneste grunnen til at jeg berget livet.

Men ikke misforstå. Mitt manglende blikk for trygge og gode løsninger rammer også meg selv. Mandag 5. januar var det islagte fortau over hele Tromsø, såkalt «klink-is» som de sier i Narvik. Jeg tredde derfor et par disse gummigreiene med pigger utenpå skoene. Men da er det viktig å påse at piggene vender ut og ned i isen og ikke inn i skosålen. Det ble klart for meg da jeg sto halvveis nede i herrespagaten utenfor Fylkesbygget i Tromsø. Det var i grunnen det hele. Neste innslag i bloggen blir et par linjer fra de fargeblindes verden. Schnakkes.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Ramsalte ord og uttrykk

Dere har hørt uttrykket «Ho va spanta før Ishavet». I vårt nordnorske vokabular er dette et bilde på akterenden, eller hekken, på en kvinne. Ikke for smal, ikke for bred, mer som en sjøfugl duvende i bølgene i perfekt balanse (se bildet, foto: Yngve Olsen Sæbbe).

Jeg bruker dette nordnorske uttrykket som en inngang til et par linjer om hvordan ord og utrykk fra de sju hav preger norsk dagligtale. Jeg har også støttet meg til journalist Jon Winge, som i 2003 ga ut en bok med over 300 ord og uttrykk som alle har en plass i språket vårt.

Uttrykket «en rød tråd», for eksempel, på 1800-tallet hadde den engelske marinen sett seg lei på de omseggripende tyveriene av tauverk. Alt tauverk ble fra da av merket med en gjennomløpende rød tråd for lettere å avsløre tyvegods.

«Loslitt», som vi bruker både om mennesker og klær, har en maritim opprinnelse. Den siden av seilet som vender mot lo, altså mot vinden, blir mer slitt enn lesiden. Litt som værbitt. Greit?

«Kløpper» kommer fra klipperskipene. Mannskapene på disse stolte seilskutene med sine majestetiske rigger ble på norsk kalt kløppere. De var førsteklasses sjøfolk og nøt stor respekt både til lands og til vanns. Det finnes ekteskap der mannen løper rundt med hammer og sag i håp om å bli kalt en kløpper av kona. Men ikke alle får oppleve den triumfen.

«Galeien» var et krigsskip med årer som fremkomstmiddel. Livet «på galeien» beskriver i dag en noe strevsom livsførsel med innslag av kvinner, vin og ikke helt lovlige forretninger.

«Skjerpe» kommer også fra seilskutene. Når du krysset mot vinden var det viktig å skjerpe (stille inn) seilene for å utnytte vinden best mulig. I dag er det de små grå, eller oppførselen, som må skjerpes

Når noe går «som hakka møkk», ja, da går det kvikt unna. Igjen må vi til havs og til disse små øyene som vokste og vokste i takt med etterlatenskapene til tusenvis sjøfugl. Når mannskapene ble satt til å hakke guano (fuglemøkk) var det i dobbel forstand en drittjobb som det var viktig å bli fort ferdig med.

«Et varp» Opprinnelig et anker som ble rodd ut for å komme seg ut fra land. Eller motsatt, at skuta slapp ankrene for å unngå å reke på land eller havne i brott og fall. I dag har ordet flere betydninger: stor gevinst, gullfugl eller noe av stor verdi, direkte eller indirekte. «Den jenta var litt av et varp!» «Slingringsmonn». I havn var det viktig at skuta lå slik fortøyd at riggen ikke slo inn i pakkhusvegger eller en annen rigg.

Apropos havn, «Rønner» er en fornorskning av det engelske «runner», som var assistenten til hyresjefen nede i dokkene. Rønneren var tradisjonelt en drittsekk som brukte alt av tjyvtriks for å lure fulle sjøfolk til å ta hyre om bord på plimsollere og andre sjølsøkk. Dagens rønner er en velkledd variant innen bank, børs og finans, som har flyttet fra «Red light district» til Aker Brygge og lignende områder.

Til slutt bare dette: Uttrykket «ute av kurs» brukes i dag når politikerne skal beskrive ferd og handling til sine motstandere. Derfor passer det kanskje å avslutte med en av historiene til Nisse fra Kvitsanøra, en «elev» av Anton Opheim, Narviks svar på Baron von Münchhausen.

Nisse satt på «Kafé Capitol» og spiste vaffelkaker med kniv og gaffel mens han la ut for kompisene om sjølivets farer og prøvelser: – Den turen æ huske best va da vi gikk fra England tel Sverige med koll, før akkurat da vi kom inn i Middelhavet begynte det å blåse nåkka så inne i helvete. Her blir han avbrutt av en kompis: – Nisse!! Du går nu vel faen ikke inn i Middelhavet når du skal fra England tel Sverige! Nisse: – Nei, de’ va de’ æ sa tel skipperen: Ka faen har vi her å gjøre?!» Her avslutter jeg dagens seilas og lar ankrene falle.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Noen vet alltid mer enn andre

Vi som har levd en stund har erfart at uansett hvor mye en vet, så er det bestandig noen som vet mer og bedre. Heldigvis. Jeg påsto at antikvariat var eneste mulighet til å få kjøpt heftene der Odd Eidem har samlet galskapen i det norske folks skriverier. Og der fikk jeg på kjeften. For ikke før var punktum satt før følgende tikket inn:

«Hei!

Noen høydepunkter fra disse heftene du nevner er samlet i denne boka som finnes i flere bibliotek:

439.828 Eid. Eidem, Odd, n., 1913-1988

Sirkus i morsmålet: Det norske språk fra uke til uke / Odd Eidem;

tegninger: Pedro. - Oslo: Eidem Forlag, 1996 - 61 s: ill.

Nyredigert utgave av Odd Eidems "Det norske språk fra uke til uke"

ISBN 82-7749-003-8 (h) a01-gave 07x0521aø

EMNE: Norsk språk - bruk og feilbruk

Vennlig hilsen

Thore Danielsen.»

Thore la også ved en liten historie fra den hippe herreekviperingen «Williams» i Tromsø. Dette var på 80-tallet og hovedpersonen, som kan være fra Narvik, påstår Thore, var innom for å ekvipere seg i den hensikt å spise godt og så nedlegge kvinner på Compagniet samme aften.

Etter å ha vandret storøyd rundt i alt det storslåtte kom vår helt til avdelingen for lettere undertøy. Der så han for første gang en boxershorts.

Da snur han seg mot sidemannen, holder opp boxershortsen og spør i fullt alvor:

«– Du, denne, skal den innaførr eller utanpå underbuksa?»

 Eksempler på boxershorts under underbuksen.

Nok om det og spøk til side.

Siden eksemplene fra Odd Eidems samling av språklige rariteter slo an kliner jeg til med fire nye. Darwin P. Erlandsen i Dusteforbundet var svak for psykologers skriverier. Odd Eidem hentet mange godbiter fra Skattedirektoratet.

Årets skatteoppgjør:

«Skatt som blir beregnet etter reglene i dette ledd, skal dog ikke overstige halvparten av den del av den inntekt som ligger over grensen etter første punktum for skattepliktige i klasse 1 og høyere klasser eller over grensen etter annet punktum for skattepliktige i klasse 0. »

(Rundskriv fra Skattedirektoratet)

Sengekos i Vestfold:

Eldre dame eller frue ønskes til hjelp i huset og delta med en som må holde sengen.

(Sandefjord Blad)

Værutsiktene:

Det vil trolig bli litt kaldere, men vi må også regne med synkende temperatur. 

(Flekkefjordsposten)

Under julegranen:
Vi kan bare opplyse at bokhandlerne har en overveldende trafikk nå oppunder jul, og en ikke så ganske liten prosent av disse blir uten tvil å finne under julegranen.

(Christiansands Tidende)

Til slutt bare følgende: Mange bruker ordet «forfordele» i positiv betydning. Det antydes at en som blir forfordelt får noe foran andre og gjerne mer enn andre. Sniker i køen på en måte.

Men dette er feil, feil feil. «Forfordele» har en negativ betydning. Den korrekte definisjonen av ordet er «gi for lite, behandle urettferdig.»

Studenter som blir forfordelt ved utdeling av stipender» får færre stipender enn andre. På samme måte har idrettsutøvere fra Nord-Norge ofte blitt forfordelt ved tildeling av landslagsplasser og deltagelse i internasjonale konkurranser på grunn av sentral uforstand og store reisekostnader.

Nok av det. Når jeg så tar med at fårikål skrives i ett ord og at det heter forrest i båten er det tid for «utskjei». Sistnevnte som en intro til neste innlegg på bloggen der jeg ser på hvordan maritime uttrykk preger norsk språk.

Skriv kommentar
Kommentarer | Skriv kommentar

Det norske språk fra uke til uke

Forfatter og teaterkritiker Odd Eidem har opp gjennom årene brakt meg mange gleder. Jeg tenker ikke på hans lemlestende teaterkritikker, nei, jeg varmes av bildene i hans flanerier. Flere av hans verbale splitthopp har flyttet inn hos meg til evig tid. Som dette, meislet ut på perongen da Eidem ankom Bergen med nattoget fra Oslo:

«Så hørte jeg igjen dette språk som minner om sjøfugls kamp over død fisk.» Fantastisk!

Men ikke misforstå. Jeg liker bergensere. Jeg har møtt mange av dem, og jeg har likt alle sammen. Æresord!. Klart at de kan ha sine sider. Branns tilhengere, for eksempel. Men hør, de sitter da ikke alene på «Lukket avdeling». Gjør de vel?

Nok av det. Men Odd Eidem derimot, han hadde glede av å klore bergenserne der han visste at huden var tynnest. Byen Bergen, laget Brann og juvelen «Kniksen» fikk aldri den respekt bergenserne mente de fortjente. Nå kommer jeg omsider til saken. For Odd Eidem ertet ikke bare bergensere. Gjennom spalten «Det norske språk fra uke til uke» brakte han skamrødmen og raseriet fram i store deler av Norges befolkning når han belyste språklig slurv og gramatikalsk galskap. Bidragene fikk han fra hele landet, for som han skrev: «Alle mennesker er sadister. Kan de utlevere et medmenneske til spott og spe så gjør de det.»

I ti år holdt han på. Totalt ble det vel syv hefter, alle illustrert av tegneren Pedro og alle høyt verdsatt som julegaver. Ikke det minste rart. Her fikk alle gjennomgå, høy som lav, og ikke minst journalistene, de som levde av pennen. Her følger noen smakebiter:

Produksjonen er dermed oppe i halvparten av det dobbelte fra i fjor.

«Tromsø» 

Fru Maren Sofie sukket, vendte en pompøs ende til sin svakt snorkende mann og blåste lyset ut.

Sitat fra en roman av Sigurd Hoel.

Fra samme område tar jeg med dette:

I stredet ved Dover skal det reises en stor statue av Churchill, til ære for hans innsats under krigen. I munnen skal han ha sin karakteristiske sigar og gloen i enden skal tjene som lanterne for skipsfarten. 

Nordmøringen

Moren døde da hun var 1 ½ år..

Overskrift i Ofoten Folkeblad.

Dette er nok ord som ikke skurrer så bra i alles ører.

Leder i Nordlys.

Hybel ønskes snarest på sydspissen av dame. 

Annonse i Nordlys.

Så en del eksempler fra fremmedordenes nådeløse verden:

Promille på 2.12 prosent.

VG

En sannhet med mortifikasjoner. 

Brigadeprest L.F i Brigadeavisa

Sparket besvangret kvinne så hun adopterte.

Nordlands Framtid

En transpirasjon ble forsøkt, men uten held, og så ble det amputasjon ved låret.

Vestlandske Tidende

Hånden til selveste keiser Konstantin får her en grundig pedikyr.

VG

Per var fullstendig segneferdig. Mot slutten klarte han ikke mer, influensaen satt for hardt i, og straks smittet det over på laget. Slik er Per en strålende spiller.

Dagbladet

Sånn kan jeg holde på. Men min hensikt er bare å gjøre dere oppmerksom på all den «glede» som ligger gjemt i disse heftene. I den grad de finnes i salg kan de nok bare skaffes fra «antikvariat.net» Men der ligger det flere.

Lykke til og god fornøyelse.

Skriv kommentar